Hvordan luftkvalitet påvirker hjemmet og helsen din

I 2019, da min kone var i siste trimester, tok vi den dristige beslutningen om å flytte og ta på oss et omfattende rehabiliteringsprosjekt. Det var en bestemt lukt i huset som antydet at det var arbeid å gjøre – og mulighet til å skape et fantastisk familiehjem. Det vi ikke visste, var at lukten varslet helseproblemer som skulle komme.

Vår landlige eneboer i en stille bygd i Norfolk.

Vi hadde tidligere bodd i et annet område og flyttet til Norfolk for å jobbe på et selvhusholdsanlegg for ferieutleie i Norfolk. I midten av 2018 bestemte vi oss for å stifte familie. Med det kom erkjennelsen av at vi trengte vår egen bolig utenfor anlegget. Den perfekte muligheten dukket opp da en eneboer med stor hage i nabolandsbyen ble lagt ut for salg. Eieren hadde nylig bestemt seg for å nedskalere og flytte til leid bolig.

Eneboeren hadde sine utfordringer, noe vi var godt forberedt på etter tidligere rehabiliteringsprosjekter. Huset hadde blitt tilpasset for rullestoltilgang, og noen av tilpasningene var langt fra fagmessig utført. Dårlig festede gulvfliser dominerte hoveddelen av boligen, og fra dem kom den karakteristiske, litt mugne lukten som enhver som har vært i en eneboer fra 60-tallet kjenner igjen umiddelbart.

De neste 6 månedene brukte vi på å rive vegger, slipe bort muggspist flislim fra gulvet, mure opp igjen og utbedre tidligere arbeider. Nytt belysningsanlegg, ventilasjon og balansert ventilasjonsanlegg med varmegjenvinning ble installert for å forbedre inneluftkvaliteten. Alt dette mens min høygravide kone malte vegger, flisla gulv og monterte baderoms­installasjoner.

Da sønnen min kom til verden langfredag 2019, var eneboeren forvandlet til det perfekte familiehjemmet. Vi var lykkelige. Vi var søvnberøvede. Da 2020 og koronaperioden meldte sin ankomst, var vi uvitende om den voksende effekten den forverrede luftkvaliteten hadde på helsen vår.

Etter hvert som fuktigheten steg, ble søvnen vår dårligere.

Luftfuktigheten i hjemmet hadde gradvis steget og skapt et miljø der mugg kunne vokse uhindret. Usynlige sporer begynte å kolonisere fuktige hjørner og skjulte sprekker, og tilstedeværelsen ble bare avslørt av en stadig sterkere muggen lukt. Etter hvert som muggsporene spredte seg, økte også konsentrasjonen av luftbårne sporer som usynlig forurenset luften vi pustet.

I begynnelsen var symptomene subtile. Søvnen ble stadig mer urolig, avbrutt av hostefall og en følelse av aldri å være skikkelig uthvilt. Deretter kom de mer tydelige symptomene: hvesing, kortpustethet og en tetthet i brystet som var altfor kjent. Sønnen vår, knapt 2 år gammel på dette tidspunktet, begynte å vise symptomer som bare kan beskrives som astma. Det som hadde vært lett pust, ble nå anstrengt; den lekne energien ble erstattet av slapphet og en vedvarende hoste.

Etter alt arbeidet og alle forebyggende tiltak var vi tilbake til start, med huset like mugget som da vi flyttet inn. Og enda verre var den nagende bekymringen for at sønnens astma kunne bli alvorlig dersom – og når – koronaviruset kom på besøk.

Synderen bak denne rekken av helseproblemer var muggen, som trivdes i det fuktige inneklimaet. Den eskalerende luftfuktigheten (hele 93 %) hadde ikke bare fremmet muggvekst, men også svekket inneluftkvaliteten og gjort det som en gang var et trygt hjem til en kilde til luftveisproblemer. Konsekvensene for velværet var udiskutable: forstyrrede søvnmønstre, generelt dårligere helse og en økning i astmasymptomer hos både min kone og sønn.

Utmattet og fortvilet søkte vi råd hos fagfolk.

Siden det tilsynelatende ikke var noen åpenbar grunn til at huset skulle være fuktig – vi hadde jo utbedret alt innvendig – måtte svaret ligge utenfor. Vi hadde brukt mye tid på å forbedre hagen: fjernet piggete hekker, etablert mykere beplantning og plen og gjort den egnet for små barn. I all den tiden var det én ting vi ikke hadde sett på: betongstiene som var lagt langs siden av huset på 90-tallet.

Mangelfull drenering rundt huset forårsaket alle slags problemer, og de tydelige tegnene var fuktstripene i murverket og en fuktsperre som lå under gjennomsnittshøyden på betongstien. Et nytt stort prosjekt ventet: rive opp alt og legge et permeabelt dekke. Hele denne tiden hadde jeg sittet på løsningen på familiens helseproblemer – tusenvis av plastbaserte grusarmeringsrister på lageret på jobben – uten å ha innsett det. Disse ristene er, og jeg sier det kanskje med et visst bias, transformerende. De lar hvert eneste vanndråpe drenere ned i grunnen i stedet for å hope seg opp mot husveggen.

Etter leie av en pigghammermaskin, noen brektstenger og en SDS-bor/meisler fra den lokale byggvarehandelen, ble store betongklumper hentet ut fra stiene rundt hele huset. Alle tilpasningene innvendig, og vi hadde oversett de problematiske utvendige løsningene. Det vanskeligste var å bli kvitt betongen – å overbevise de lokale myndighetene om at jeg, til tross for støvete og skitne klær, ikke var en håndverker som forsøkte å dumpe rivningsavfall ulovlig. Selve utleggingen var enkel; jeg hadde gjort denne typen installasjon mange ganger før og hadde solgt millioner av disse ristene.

Tidlige tegn på bedring.

Forandringen kom på ingen måte over natten. En periode fortsatte vi å bruke avfuktere for å få fuktnivåene under kontroll, akkurat som vi hadde gjort før vi la om dekket. I løpet av den neste måneden eller så falt fuktnivåene med rundt 10 % per uke, og luftkvaliteten begynte å bedre seg.

De første tegnene var oppmuntrende. Sporene som hadde utviklet seg til fullblåst svartmugg bak sønnens garderobe, var behandlet og – bemerkelsesverdig nok – hadde ikke kommet tilbake. Luftfuktigheten i huset hadde falt til 40 %. Sønnen min hadde sluttet å hoste seg våken hver natt. Vi hadde forvandlet inneluftkvaliteten i familiehjemmet til det bedre.

Hadde noen fortalt meg tilbake i 2019 at det å behandle og forebygge fukt og mugg innvendig bare er halve jobben, hadde jeg betalt godt for den informasjonen. Det ville utvilsomt ha spart oss for år med legebesøk, timer med tapt søvn og de konsekvensene det hadde for helsen og evnen til å fungere både hjemme og på jobb. Forbedringen i helsen vår var absolutt verdt hver krone brukt på disse utbedringene – ja, mer verdt enn noen som helst kosmetisk oppgradering vi hadde gjort.